Expensive Superwhorevid A Szh Dw Calendar Week Php Super Whore Vid Kunstkritikk — Super Whore Vid På seminar i Venezia

A4, ispedd jantelov og en dasj ironi.

Når jeg leser kunstkritikks erfarne skribents rapport, oppleves det å lese en kritikk skrevet fra en forskånet “skrivestueposisjon” og en oppfatning av kunstfeltets aktører som ikke-treffsikre stemmer i offentligheten forsterkes. Steihaug viser interesse og er villig korrespondant for revolusjonen i midtøsten, uten å vise til å ha oppdaget at den kognitive endringen han refererer til her, også foregår på hjemmebane. Slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis forelesningsformatet som er antikvert, men skribenten som oppleves å være noe i utakt.

Utsagnet “Selvidealisering og det «godhetsregime» mange i kunstverdenen identifiserer seg med, ikke minst når det er snakk om kunst og politikk, hvor man liksom tar for gitt at «vi» er på det godes side i en kamp mot det onde, der ute et sted.” er et agn som oppleves passé når Europa er inne i en brytningstid hvor demokratiet som institusjon dekonstrueres og den kognitive kapitalismen er under lupen. At det er nødvendig å se alle sider av saken på nytt kommuniserer ikke Steihaug særlig godt når teksten såvidt skraper i overflaten av dagens diskurser, uten å for eksempel gå inne på hvorfor de har oppstått nå.

I Steihaugs egen iscenesettelse av Rancieres forelesning ser man skribenten for seg, kikke forvirret rund, for å se om flertallet i salen er enig i hans observasjoner og inntrykk. Jeg opplever at kritikken feiler i å representere en selvstendig stemme, når Steihaug – i likhet med det store flertallet – formidler middel(kunst)klassens “sutring” over vanskelig tilgjengelig materiale.

Å angripe noen for å ønske å ta pulsen på tida men å oppleve at det blir for “regissert” og for lite pedagogisk, kan være en relevant kritikk. Men det er litt skuffende å få en rapport som forsterker den gjengse holdningen om den “farlige” elitismen sett i i lys av en pedagogiske vending (i regi av kulturdep, for eks). Skribenten har også valgt å ikke ta innover seg en mulig helhet i det norske bidraget: kombinasjonen av eksplosiv utførelse og tørr hjerneføde, hvor Melgaard for eksempel kan sies å fullende Rancieres tematikk. Hvorvidt bidraget er riktig i sammenhengen charterbiennale, er av mindre relevans.

Steihaug konstaterer: “Poenget er ikke at teori eller akademisk tenkning står i motsetning til kunstnerisk praksis, men at dette på grunn av forsteinede konvensjoner og jåleri ofte formidles på måter som gjør det utilgjengelig, noe som bare opprettholder skillet mellom «de som vet» og «de som ikke vet.»”

Såfremt forelesningsserien var vellykket som Steihaug etter fire avsnitt med ranciere-fortvilelse ender opp med å presisere, vil jeg gjerne snu på det å si at denne typen kritikk skribenten utfører, (også) representerer, og er med å opprettholde forsteinede konvensjoner.
(Soft Smile: )

Det kan også eksempliseres gjennom Steihaugs noe s/h forestilling av mennesket – i det han forbauses over og påpeker at Melgaard faktisk har flersidige karaktertrekk, eller når han uhemmet roser miljøaktivistens visjoner.

Som Steihaug og er inne på er det ikke noe motsetning mellom tankeproduksjon og ren handling. Som formidler av det norske bidraget i venezia sløser Steihaug med unødvendige sidespor og undergraver betydningen av ordet og massenes (vår) evne til å innhente og kritisk vurdere informasjon. Eller?

“Til tider fungerer denne akademiseringen mer elitistisk ekskluderende enn tidligere tiders borgerlig finkunst noen gang kunne drømme om”. Jeg kunne ikke skrevet eller sagt det bedre selv.